Fjorårets bok er Kristensens andre roman etter debuten i 2000. Hennes første bok fikk meget god mottakelse av kritikerne og den prestisjetunge prisen: Tarjei Vesaas’ debutantpris. 
 Årets roman ble også godt mottatt. Vi møter et lett gjenkjennelig oppvekstmiljø fra slutten av 1900-tallet. Hovedpersonen Malene bor sammen med mor og far og sin yngre søster Rebecca i et hus i et boligfelt der det er andre unge familier og unger. Mor til Malene steller hus og barn, mens faren arbeider ute. Kjernefamilien har tett kontakt med onkel og tante i nabohuset og besteforeldrene som bor på andre kanter. I løpet av det året vi følger familien, skjer en rekke hyggelige hendelser, men også mye som skremmer og opprører Malene, og det er det som ikke kan bearbeides av Malene selv eller ved hjelp av foreldrene, som lagrer seg i sinnet som en tung sorg. 
I De som er ute i regnværet brukes et nokså konsekvent barneperspektiv for å skildre Malenes opplevelse av hendelsene. Slik minner fortelleteknikken om første bok fra Kristensen, men denne gang er barnet alene om opplevelsen og sine reaksjoner. Årets bok er også mer gåtefull fordi leseren må lese 20 sider før en forstår den egentlige årsaken til seksåringen overveldende tristhet. For Malenes utvikling er det verste at foreldrene verken får vite om disse hendelsene eller klarer å tolke barnets atferd slik at de kan avdekke kjerneopplevelsen og hjelpe barnet ut av den indre sorgen. Leseren får derimot nøklene til å forstå årsaken til den innadvendte tristheten og hennes utvikling med overreaksjoner i forhold til søsteren, overdreven skyldfølelse og tilsynelatende destruktive symbolhandlinger. 
Bokas tilnærmet rene barneperspektiv understreker barnets totale isolasjon med sine uforståelige og truende opplevelser og sine ustyrlige emosjonelle reaksjoner. Dette  insisterende, langsomme og repeterende språket i de indre monologene fører leseren til innsikt, samtidig som barnets totale atferd vil framstå like gåtefull, brysom og foruroligende for foreldrene, ja, så utydelig at det blir forståelig for leseren at foreldrene har problemer med å avgjøre hva det er som ligger under og forårsaker barnets atferd. Boka handler derfor også om hvor hjelpeløse foreldre er overfor et barn, selv når de ønsker å hjelpe barnet ut av den mistrivselen barnet kommuniserer. Boka klarer å vise at begge parter sliter med kommunikasjonen; Barnet som ikke har ord og begreper for følelser og opplevelser, og de voksne som har vanskelig for å lese noe bak sterke emosjonelle uttrykk og gåtefulle symbolhandlinger i lek, tegninger og fantasiliv. Når foreldrene også reagerer negativt på symptomer, forsterkes både den drastiske ”støyen” i barnets kommunikasjon og barnets følelse av å være ”helt alene i verden”. 
  Malene utfører to markerte symbolhandlinger, en rettet mot kjerneopplevelsen og en annen mot de maktesløse personene rundt henne som ikke stiller opp. Bare lekevenninnen Luise unngår straff, hun som var den eneste som visste alt, opplevde alt og gav Malene visse muligheter til kontakt og indre bearbeidelse. Mot slutten av boka får leseren ny kunnskap som viser at livssituasjonen for Malene har vært vanskeligere enn en har trodd, og i fremstillingen legges det inn fragmenter fra en Malene som er eldre enn seksåringen. Selv om barnet har blitt eldre, har Malene fortsatt sin emosjonell knute i det hemmelige rommet bak hjertet, og vi aner at den litt for selvsentrerte og ukonsentrerte mora aldri vil få innsikt i Malenes traumer. 
 Mirjam Kristensen har skrevet en meget god, sår og tankevekkende bok om det lille barnet og de vanskeligste livserfaringene. Språk og fortelleteknikk er nøye tilpasset innhold, hovedperson og budskap og oppbygningen gir leseren virkningsfull spenning. 
 
 

Presentasjonene er skrevet av Sverre Wiland, jurymedlem og høgskolelektor i nordisk litteratur ved Høgskolen i Agder.